Jeg antar jeg har alltid visst sted at det ville ende slik. Men fortsatt har jeg ikke ønsket å tro det, akseptere det. Men nå ser det ut til å være ingen vei tilbake lenger, noe må gjøres. Den mest smertefulle og skremmende er at jeg vet nøyaktig hva som må gjøres, som må skje. For det kan ikke fortsette som dette. Problemet er at jeg vet ikke om jeg vil overleve. Det er ikke slik. Jeg er følelsesmessig i samme posisjon som folk som var på toppen av World Trade Center 11. september 2011. Inne i bygningen var det en brann flere hundre grader varm. De hadde valget mellom å kaste seg ut vinduet til visse død eller å inntas av flere hundre grader brannen inne i bygningen. De to valgene jeg står overfor føles omtrent like lokkende, like hyggelig. Men jeg må gjøre et valg. Spørsmålet er hva som skjer hvis jeg forbli på ett sted. Kanskje jeg kommer til den beslutningen, lener jeg til nå hvis jeg venter, men for det faktum at jeg mistet den siste unsen av selvrespekt igjen. Jeg ville kutte av en arm med en rusten kniv om jeg kunne forandre alt, hvis det kan være at jeg lot alt for lenge det har vært. Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det er Jobylon, de har reddet meg mer enn en gang. Men denne gangen vet jeg ærlig talt ikke.